Total War Saga: Thrones of Britannia - PC

En Total War™-saga: Tronene i Britannia

Året er 878 e.Kr., og den kriserammede engelske kongen Alfred den store har gjennomført et heltemodig forsvar i slaget ved Edington og avverget vikinginvasjonen. De norrøne krigsherrene har slått seg ned over hele Britannia. For første gang på nesten 80 år befinner landet seg i en skjør fredstilstand, og kongene i England, Skottland, Irland og Wales fornemmer at en tid med forandring nærmer seg - en tid med muligheter. Det vil bli inngått traktater. Det vil bli krig. Det kommer til å skje skjebnesvangre hendelser som blir legendariske, i en saga som kartlegger en av historiens største nasjoners oppstigning.konger vil reise seg. Én vil herske.

Thrones of Britannia er et frittstående Total War-spill som utfordrer deg til å omskrive et kritisk øyeblikk i historien, et øyeblikk som kommer til å definere det moderne Storbritannias fremtid. Med ti spillbare fraksjoner må du bygge og forsvare et kongerike til ære for angelsaksere, gæliske klaner, walisiske stammer eller vikingbosettere. Inngå allianser, ta hånd om voksende bosetninger, samle hærer og dra ut på erobringstokt på det mest detaljerte Total War-kartet noensinne.

Velg din egen strategi
Det store felttoget tilbyr flere veier til en strålende seier; utvid territoriet ditt aggressivt med våpenmakt, skaff deg anseelse gjennom bygging, avansert teknologi og innflytelse, eller fullfør en rekke unike mål basert på fraksjonens historie. Når du er ferdig, kan du forberede deg på en stor utfordring i slutten av spillet og den endelige, ultimate seiersbetingelsen.

Utforsk og erobre de britiske øyer
Fra det snødekte høylandet i Skottland til frukthagene og engene i Kent, skyv krigståken tilbake og avdekk omfanget av det angelsaksiske Storbritannia. Varierte byer, tettsteder og landlige omgivelser inspirerer til en rekke ulike slagmarker. Eksperimenter med de strategiske mulighetene som nye, mindre bosetninger gir. Stryp fiendens handelsruter og lokk dem ut av sterke, forsvarbare posisjoner.

Som vikingkrigsherre eller angelsaksisk konge kan du definere legenden din.
Hver fraksjon står overfor en rekke unike hendelser og forgrenede dilemmaer, ofte basert på autentiske historiske hendelser og problemstillinger fra den tiden. Legg ut på vikingeekspedisjoner, administrer den angelsaksiske bondeøkonomien - hver fraksjon føles og spiller forskjellig. Skap unike roller for kongen og adelsmennene dine, tilpass deres innflytelse ved å ta meningsfulle valg om deres utvikling, og bestem hvordan historien deres skal utfolde seg.

"Klassisk" Total War-spillopplevelse videreutviklet
Inkluderer mange oppdateringer av sentrale Total War-mekanikker - som provinser, politikk, teknologi, rekruttering, dilemmaer og mye mer - for å gjøre opplevelsen mer engasjerende og meningsfull.

Spillbare fraksjoner, kulturer og konger:
Thrones of Britannia vil inneholde ti spillbare fraksjoner fra fem kulturer, med en oppsummering nedenfor.

Angelsakserne - West Seaxe og Mierce
Da det romerske herredømmet i England opphørte, samlet nye kongedømmer av germansk opprinnelse seg i fylkene som i dag er kjent som Northumbria, Mercia, Wessex, Essex, Sussex, East Anglia og Kent. Befolkningen i disse regionene ble samlet kjent som angelsakserne.

West Seaxe
Fraksjonsleder: Kong Alfred
Som det dominerende angelsaksiske kongedømmet i Sør-England utgjorde styrkene til West Seaxe - eller Wessex på moderne engelsk - øyas primære motstand mot den store hedenske hærens angrep. Fra hovedstaden Winchester erobret Wessex landområder i Surrey, Sussex, Kent, Essex og til og med Mercia. Alfreds standhaftige forsvar mot den danske invasjonen la grunnlaget for at Wessex kunne forene England under én hersker for første gang i 927 e.Kr.

Mierce
Fraksjonsleder: Ceowulf
Fra hovedstaden Tamworth styrte kongene av Mierce - i dag kjent som Merica - området som i dag er kjent som Midlands. På sitt meste strakte Mierce seg fra Northumbria i Nord-England til Kent, Sussex og Wessex i sør. I 877 e.Kr. erobret den store hedenske hæren den østlige delen av riket og dannet Danelagen, eller Østengland.

Gallerne - Mide og Circenn
Den gæliske kulturen utviklet seg først i Irland, der samfunnet var bygd opp rundt et system av klaner og høvdinger. De drev plyndring og handel med romerske bosetninger, og i 878 e.Kr. hadde de ekspandert fra Irland til store deler av Skottland.
Da vikingene kom til Skottland, slo noen av plyndrerne seg ned i gælisk land og ble til de norrøne gælene. De skotske gælene absorberte pikterne og ble til kongedømmet Alba, som i bunn og grunn la grunnlaget for det moderne Skottland.

Mide
Fraksjonsleder: Kong Flann Sinna
Mide ligger i hjertet av Irland. Ikke bare geografisk, men også politisk, intellektuelt og åndelig. Mange høykonger har reist seg fra Mide, og den nåværende herskeren, Flann Sinna, aspirerer til den tittelen.
Med mange andre irske fraksjoner i nærheten er Mide i posisjon til å bringe de ulike klanene sammen og innlede en æra av irsk velstand. Men truslene er aldri langt unna ... vikingene fra Dyflin har slått seg ned i øst, og deres makt og innflytelse vokser. Vil Mide forsøke å bevare den urolige freden? Forene klanene i en krig mot de norrøne nybyggerne? Eller finne en annen vei til overherredømme?

Circenn
Fraksjonsleder: Áed mac Cináeda
Circenn var opprinnelig piktisk, men ble mer og mer påvirket av gallerne og andre folkeslag etter hvert som de ble drevet på flukt fra de nådeløse vikingtoktene. I 878 e.Kr. var det slutt på vikinginvasjonene, men Circenns problemer var langt fra over. Selv om hun hadde et fast grep om østkysten av Skottland, fantes det fortsatt mange trusler - både innenfra og utenfra.
Scoan, hovedstaden i Circenn, var en gang hjemmet til den legendariske Skjebnesteinen, som sies å gi folket guddommelig styrke. Hvor steinen befinner seg nå, er et mysterium, men hvis det finnes spor etter den, vil det å finne den igjen være et eventyr verdt å gjennomføre ...

Waliserne - Gwined og Strat Clut
De walisiske kongedømmene nedstammer fra de keltiske britene som okkuperte store deler av øya Storbritannia fra jernalderen og frem til romaniseringen i det første århundret.
Ironisk nok stammer begrepet "walisisk" fra den angelsaksiske betegnelsen for utlending, "wealas", som de brukte om de innfødte britene. Angelsakserne blomstret opp, og mange av de gamle britonske kongedømmene begynte å forsvinne.

Gwined
Fraksjonsleder: Kong Anaraut
Folket i Gwined gjør krav på tittelen "ekte briter" etter å ha blitt fordrevet langt vestover av inntrengere som nå kaller seg "engelskmenn". Waliserne i Gwined var kjent både for sin bardekunst og sine ferdigheter med langbuen, og de blomstret under Rhodri Mawrs ledelse.
Rhodri holdt Gwined stort sett fritt for vikinger og andre inntrengere, samtidig som han utvidet grensene. Nå er han borte, og landene hans er delt.

Strat Clut
Fraksjonsleder: Run
Strat Clut er et kongedømme i det gamle nord som kan spores tilbake til det femte århundret og de keltiske britene. Riket var tidligere basert på festningen Alt Clut, men ble fordrevet av en vikinginvasjon i 870. Den nåværende kong Artgal ble tatt til fange og angivelig drept under mystiske omstendigheter. Kongedømmet ble reformert lenger inn i Clyde-dalen under ledelse av hans eneste sønn Run.

Den store vikinghæren - Northymbre og East Engle
I 865 e.Kr. ledet Ragnars sønner den store vikinghæren og gikk i land i East Anglia. I løpet av de neste 15 årene streifet vikingene over alt fra Wessex til Clyde, erobret byer, vant seire og led nederlag, helt til slaget ved Edington i 878 e.Kr., der lederen Guthrum møtte sin overmann i den unge kong Alfred og hans vestsaksiske hær. Styrkene hans ble slått på slagmarken og trakk seg tilbake til en nærliggende festning. Overveldet av suksessen tok Alfreds menn opp jakten og startet beleiringen. Etter fjorten dager med sult overga angriperne seg.
I henhold til kapitulasjonsvilkårene ble Guthrum døpt til kristendommen, og han og mennene hans fikk lov til å vende tilbake til East Anglia og bosette seg der - forutsatt at de holdt fred med Alfred, selvsagt.
Vikingene er beseiret, men aldri ydmyket, og de syder av et altoppslukende raseri. Man fanger ikke ulven uten at det får konsekvenser...

Northymbre
Fraksjonsleder: Guthfrid
Da vikingene ankom Northumbria i 867 e.Kr., tok de byen York - eller Eoferwic, som den het - som sin høyborg. Og for en bastion det var, med sine formidable romerske murer som fortsatt står sterkt 700 år senere. Kong Aelle av Northumbria forsøkte å erobre byen tilbake fra danene, men ble tatt til fange under angrepet. Som hevn for at Aelle hadde henrettet faren sin, statuerte Ragnars sønner et eksempel med det grusomme Blodørn-ritualet.
Northumbria forble under vikingenes kontroll, og etter slaget ved Edington og den påfølgende Wedmore-traktaten marsjerte en del av den store vikinghæren tilbake til Northumbria for å slå seg ned under Alfreds fred.

Øst-England
Fraksjonsleder: Guthrum
Øst-Engle, som utgjør størstedelen av Britannias sørøstlige kyst, var det sentrale punktet for den store vikinghærens invasjon, og regionen der mange av krigerne slo seg ned etter slaget ved Edington. Under den danske lederen Guthrum (eller Æthelstan, som Alfred kalte ham) ble området etter hvert kjent som Danelagen.
Likevel er det fortsatt en viss kampvilje igjen hos danene i Øst-England. Det er ikke bare over natten man legger av seg æren og blir landnåmsmann.

Sjøkongene fra vikingtiden - Dyflin og Sudreyar
Etter nesten hundre år med eskalerende plyndringstokt satte vikingene et uutslettelig preg på Britannia og endret historiens gang for alltid. Ikke minst kulturelt, ettersom mange mindre grupper av vikinger hadde slått seg ned på øyene før Alfreds nederlag mot den store vikinghæren.
Disse mindre grupperingene byttet ut en tilværelse preget av stadige konflikter med et nytt liv i Britannia, der de etablerte sine egne små fyrstedømmer, giftet seg med hverandre og etter hvert ble en del av det britiske livet. Denne blandingen av kulturer, som er så symbolsk for britisk historie, bidro til å skape den rike smeltedigelen av holdninger, trosretninger og språk som har gjort øyene og deres befolkning så unike.
Noen av vikingene slo seg imidlertid aldri helt til ro; de hadde større planer, og deres erobrings- og storhetshunger var uslokket. Disse sjøkongene fortsatte sitt krigerske arbeid, uten å bry seg om påbud fra Englands oppkomling ...

Dyflin
Fraksjonsleder: Bardr
Dyflin var en stor havneby på østkysten av Irland og stedet for Britannias største slavemarked. Byen var et viktig sted for vikingene og ble frem til 873 styrt av vikingherren Imar, som ofte forbindes med Ivar den beinløse, en sønn av den legendariske vikingkrigsherren Ragnar Lodbrok. Vikingene hadde overvintret her så tidlig som i 840 e.Kr., så de hadde hatt en lang tilknytning til regionen, og etter hvert som den langsomme integrasjonsprosessen gikk sin gang, fikk skikkene deres et mer gælisk preg.
I 878 e.Kr. var imidlertid Imars sønn Bardr godt etablert på tronen. Ville denne ambisiøse vikinghøvdingen forsøke å inngå en varig fred med de omkringliggende gæliske fraksjonene? Eller ville han vende tilbake til Ragnars vei og fortsette med blodsutgytelse og dominans? Det er vanskelig å ignorere kallet fra sitt krigerblod...

Sudreyar
Fraksjonsleder: Eirik
Vest for Alba ligger Sudreyar, kongeriket på de sørlige øyene. Disse spredte øyene, som består av de sørlige Hebridene, er tynt befolket, og da de er utsatt for Atlanterhavets vær og vind, er de ikke egnet for de mindre hardføre.
I likhet med store deler av Britannia opplevde øyene økende vikingkontakt fra 800-tallet. Før denne perioden var de en del av det gæliske kongedømmet Dalriada, inntil de falt under vikingenes kontroll. I løpet av det neste århundret fikk den skandinaviske okkupasjonen et tydelig gælisk preg (og omvendt), særlig etter 872 e.Kr. da Harald Hårfagre ble konge av Norge, og hans tidligere motstandere strømmet til området.
Sudreyar-øyene er materielt sett fattige, men er en utmerket base for de som er interessert i sjøfart, og er et perfekt utgangspunkt for plyndrere og oppdagelsesreisende.